Vinterens herjinger

Rett nok må man være optimist som fruktdyrker på friland i Lofoten. For bortsett fra havet har vi lite til felles med for eksempel Karibia når det gjelder klima. Men derfor har vi heller ikke prøvd oss på bananer, men derimot noen sorter av eple, plomme og surkirsebær med god herdighet. Vi har etter hvert fått oss 5-10 trær, og alle disse har vi plassert sørvendt med en bergvegg i bakgrunnen. For vi har tenkt at sommeren er minimumsfaktor når det gjelder å få frukt.

Men hvor feil kan man ikke ta! Sommeren er kanskje kort, men ikke så verst lell. Men vinteren - den kan jo virkelig ta knekken på trærne - bokstavelig talt. Det fikk vi til fulle erfare med den ekstreme snøhelga vi hadde her midtvinters. Snøen føyka seg opp, la seg tett omkring trærne, og seg sammen samtidig med at den tok med seg greiner og toppbrekk mens den pakke seg hard og tett. Etter hvert som snøen tinte fikk vi se resultatet. Og som om ikke det var nok: Den tette snøen ble jo en fantastisk beskyttelse for små firbente skapninger. Mildt - beskyttet for vær, vind og skumle skapninger - hadde smågnagerne fri tilgang på deilig fruktbark og kunne kose seg med dette en hyggelig lørdagskveld. For jeg er sikker på at slikt gjør smågnagere på lørdagskvelder. Og det der med "hyggelig" - det var altså sett fra smågnagernes ståsted, og ikke landeieren. I alle fall; resultatet har åpenbart seg:

Lofottreet - alt opp fra frø av epler modnet i Lofoten...

Et som bare er knekt og ikke spist - vi får se om noe overlever.

Surkirsebær - bare en pinne igjen.

Lørdagssnacks!

Falt ikke helt i smak?

Vårt eldste og største epletre er plassert et godt stykke unna
de andre, inntil sydsiden av en kampestein. Det eneste som er urørt.