På trammen



Espen har snekret trammen ferdig, og et nytt steg i husbygginga er nådd. Trammen gjør det lettere og tryggere å gå inn og ut av huset. Og den gir oss et godt sted å sitte med utsikt til tinderekka som strekker seg mektig og høyt over oss. Vi gir ordet til Hans Børli. Han setter bokstavene sammen mye, mye bedre enn det vi kan. Men opplevelsen av stunden er vår.

 



 

 

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Mønsåsfest

Fordi taket nå er tett inviterte vi til mønsåsfest på lørdagskvelden den andre helga i desember. En mønsåsfest har forskjellige navn og ulike uttrykk i norks tradisjon. Her er hva wikipedia skriver om temaet:

Sperreskål eller kranselag er en markering for at en bolig er kommet under tak og er ”tett”. Det er da en tradisjon at byggherren inviterer håndverkerne til sperreskål. I eldre tider besto trakteringen av en flaske sprit på deling, herav navnet. Men tidene forandrer seg. I dag er de fleste som er involvert i husbygging avhengig av egen bil. Sikkerheten på byggeplassen tillater heller ikke slike utskeielser. Dagens sperreskål består derfor av servering av god mat som takk for innsatsen.

Som takk henges det opp flagg, tidligere – og ofte fremdeles, en blomsterkrans på et synlig sted, vanligvis i mønsåsen på saltak, ellers i et hjørne av flattaksbygg.

Er byggherren derimot en gjerrigknark og hopper over sperreskålen, er hevnen søt. I stedet for flagg henges det opp en filledukke. Mang en byggherre har fått ”fyr i sålene” når det har skjedd.

Venner og naboer møtte mannsterke opp på vår mønsåsfest, hvor det ble servert gløgg - både med og uten - øl og konjakk. Vi samlet alle oppå det som skal bli hemsen. Det var pepperkaker og fenalår å bite i. Dessverre glimret flere av hånverkerne og hjelperne våre med sitt fravær: herved utbringes en stor skål også for dere! Ingen nevnt, ingen glemt. Så får vi tro at det ikke blir noen filledukke i mønsåsen vår...

Nedleggelse av grunnstein

Leca såleblokk ankom på tirsdag. Det var på tide å begynne med grunnmuren, og grunnsteinen måtte legges ned.

Man har lange tradisjoner for sermonier og riter knyttet til nedleggelse av grunnstein. Se for eksempel her. For vår egen del hadde vi funnet ut av vi ville legge ned en mynt av året for hell og lykke og til minne om året bygget ble reist. Vi fant fram til en tohundrekrone i sølv (pussig å måtte betale over 400 kroner for en tohundrekrone...)som Norges Bank har gitt ut i anledning Kongeparets 75-års jubileum. Dette passet jo supert med tidspunktet for nedleggelse av vår grunnstein. Hvorvidt sølv i denne sammenhengen var det mest miljøvennlige alternativet, ble imidlertid ikke nærmere vurdert :

Mynten ble plassert på en tresokkel laget av tusenårig tyri funnet i myra hos oss:

Da det var flere ikke-royalister til stede fremkom synspunkter om at vi burde la statssymbolet - løva med øks - vende opp. Dette frembragte en liten diskusjon. På den annen side; ingen av oss har noe veldig nært forhold til løver. Og statsmakten har ikke alltid fart varlig frem med oss som bord i de nordlige egner. Så vi endte med å la statsløva fremvise sin øks mot de underjordiske makter - og forhåpentligvis verne oss mot dem. Kongeparet fikk dermed vende opp - og kanskje var det våre felles gener fra Benkestok-adelen som dermed vant fram.

Det var imidlertid konsensus rundt forslaget om at grunnsteinen måtte nedlegges av kvinnehender. Noe annet kom ikke på tale, uten at noen egentlig frembragte noen argumenter for eller i mot. Dermed ble det Tove som sto for denne delen av sermonien - og en leca såleblokk 39 cm ble sentralt plassert på tomta:

Etter en slik kraftanstrengelse var det tid for gutta til å nyte lunsjen som den kvinnelige sermonimester hadde bragt med: