Man tenker ikke over det til hverdags; men vi omgir oss med påfallende rette former og harde uttrykk i vårt daglige interiørlandskap. I et naturlig landskap finnes omtrent ingen rette linjer. Det eneste unntaket er horisonten, samt stammen til enkelte trær av det slaget som vokser rett opp der vinden ikke herjer for sterkt. Overalt i naturen ellers er formene runde, myke og frydefulle for øyet. Kontrasten til interiørlandskapet blir tydelig når man tar organiske former med seg innendørs. Det har vi forsøkt å gjøre, når vi nå har lagd rekkverk til utsiktplattformen. Resultatet ble slik:
Som handtre - eller gelender, om du vil - har vi brukt rogn. Rogn er jo et artig treslag; det hardeste treslaget som vokser her nord, men samtidig spretter det i været som ugras når det får sjansen. Rogna er et primærtreslag, og er dermed blant de første trærne til å etablere seg på nye arealer. Der kan den i blant etablere seg i tette bestander med unge trær som strekker seg rett opp. I konkurranse om sollyset bruker de lite energi på sidegreiner, og får tilsynelatende en ganske rett stamme. Mange ville sett på slikt som buskas som de bare ønsker å få ryddet vekk. Men her kan man finne emner som er utmerket til handtre, eller andre formål hvor man trenger armtjukke, rette emner. Saken er bare at når man tar dem innomhus, og sammenholder med saget virke, er ikke stammene like snorrette lenger.... og det er jo flott!
Nå har vi jo vi laget en atkomst til utkikksplassen som heller ikke er snorrett. Den går både litt opp og litt ned, og utvider seg fremme ved utkikksplassen. Da er det bare en fordel at handtreet også buer seg. Kunsten er å finne dem som buer riktig vei....
Når man nå har funnet passende emner, og saget dem ned, må man passe på at de ikke sprekker. Man kan saktens forsøke å tørke dem sakte og kontrollert over lang tid. Enklere er det imidlertid å sage en langsgående sprekk der man helst vil ha den - og dermed få en kontrollert oppsprekking, som vist på bildet nedenfor. Det har også en annen fordel, som vi skal komme tilbake til.
 |
| Raie av rogn med langsgåene splitt, saget omtrent inn til margen. |
Vi har valgt å hogge rogneraiene nå på våren når sevja går i trærne. Da er det enkelt å få av barken. Det er bare å bruke en kniv, eller fingrene, og lirke barken av. Det er greit da å ta utgangspunkt i splitten man allerede har saget, og så fjerne barken uten å snitte i selve veden. Da får man fram noen fine teksturer i veden rett under barken. Sevja gir også en ekstra gul farge til treverket.
 |
| Barken lirkes lett av når sevja går om våren. |
 |
| Ferdig barket handtre, med langsgående splitt for kontrollert oppsprekking. |
Raiene bør så få tørke noen uker før bruk, sånn at treverket får sjansen til å gå av seg det meste av sine bevegelser. Splitten vil da vide seg ut - fra å være noen millimeter (som sagkjedet), til opp mot halvannen centimeter. Trær krymper nemlig på den måten at årringene trekker seg sammen sirkulært - altså at omkretsen forsøker å bli mindre. Når stammen da er massiv, vil treverket lett måtte sprekke opp for at årringene skal klare å trekke seg sammen. Men har man laget en splitt - og altså kuttet sirkelen som årringene utgjør - vil treverket kunne trekke seg sammen ved at splitten blir større.
Rekkeverket vi lager skal ha stående spiler under handtreet. Til dette formål ville vi bruke kvister av gran - også et emne som fra naturens side er ganske rette, men ikke helt.... Grankvist er også et finurlig materiale å jobbe med; knallhardt og full av harpiksstoffer er det godt motstandsdyktig mot råte. De vi har brukt, har nå ligget ute i mer enn tre år. Er man litt nøye på å velge ut kvalitet, er grankvisten både seig og bruddsterk også.
 |
| Haug med grankvist som ble tatt vare på da vi hogde tømmer til kledning. |
Da Espen hogde tømmer i naboen skog vinteren 2011 (altså; vi hadde spurt naboen om lov! Takk nabo!), var vi forutseende nok til også å ta vare på ende kvist. Det blir utrolige mengder med kvist når man hogger i et plantefelt med sitkagran. Og vi forsøkte å rydde opp i noe av dette, i stedet for bare å la det ligge.
 |
| Espen i tømerhoggermundur i naboens skog. |
Kvisten har holdt seg helt fint, selv om den har ligget lenge ute. Men ikke lite enkelt å fjerne barken på denne. Og man må spikke bort sidekvist. Her var vi heldige og fikk Ståle til å gjøre en betydelig innsats:
 |
| Stor takk til Ståle for barking og klargjøring av kvist til spiler i rekkverket! |
 |
| Tørr bark på grankvist sitter gjerne godt fast.... |
Til slutt gjenstår montering av rekkverket. Handtreet har vi festet i endene, samt skrudd fast i stolpene som holder gangbrua fast i dragerne i taket. Så boret vi hull i til spilene i kantene på gangbrua, og kilte fast øverste enden i splitten på undersiden av handtreet, som nå har fått en velegnet bredde.
 |
| Hull til spiler bores i kanten av gangbrua. |
 |
| Spilene er fra 20 til 25 millimeter tykke i den nederste enden |
 |
| Den øverste enden bør være over 15 millimeter tykk, og spikkes ned til en kile som passer i splitten av handtreet. |
Så altså; i stedet for kast, har vi nå klart å bruke både kvist og kvast, og bragt inn noen naturlige former i vårt framtidige interiørlandskap. Deilig å ta på er det også.
